Folk strømmer til strandperlene i det fine sommerværet. Flere trengs. Det koster. Partiet Rødt gikk tidligere denne uka ut i Dagsavisen med forslag om å bevilge 300 millioner til å sikre nye friluftslivsområder, og fikk full støtte fra direktør Espen Søilen i Oslofjordens Friluftsråd om at det er bevilgninger i denne størrelsesorden som trengs. SV har med støtte fra Ap også tatt til orde for å styrke oppkjøp av strandperler etter mønster fra den første rød-grønne regjeringa (bak betalingsmur i Aftenposten).

I Klima- og miljødepartementets "Helhetlig tiltaksplan for en ren og rik Oslofjord med et aktivt friluftsliv" gis det en dyster situasjonsbeskrivelse: "Allmennhetens tilgang til strandlinjen langs Oslofjorden er sterkt begrenset. Kun en tredjedel av strandsonen er tilgjengelig for allmennheten, og i enkelte områder, som i Oslo, er tilgangen til fjorden enda dårligere. I Oslo har hver innbygger i snitt 2 cm disponibel strandlinje, mot 37 cm i snitt per innbygger i hele Oslofjordplanområdet. Utviklingen går klart i feil retning."

Denne situasjonsbeskrivelsen og erkjennelsen av at utviklinga går i feil retning, burde få alarmklokkene til å ringe. Skal en snu en utvikling som går klart i feil retning, trengs det kraftige virkemidler. Situasjonen er verst i Oslofjordområdet, men tilsvarende rundt de fleste byer langs hele kysten. Nylig fikk vi til FL melding om manglende ilandstigningsmuligheter og teltplasser for padlere i Agder.

Friluftsrådenes Landsforbund (FL) mener det er tre viktige virkemidler som må settes inn:

1. Byggeforbudet i 100-meters beltet må praktiseres langt strengere enn i dag. Bare tiltak som er helt avhengig av sjøtilgang kan tillates. Private hus og hytter tilhører ikke denne kategorien. Regjeringa vedtok i vår å videreføre planretningslinjene for Oslofjordområdet og andre områder med stort utbyggingspress. Det holder ikke for å snu utviklinga. Regjeringa etter valget har en jobb å gjøre.

2. Det må ryddes opp i ulovlige bygg, stengsler og andre tiltak i strandsona. Det er krevende. Utrolig nok har en i årevis sett gjennom fingrene med ulovlige annekser, tilbygg, plattinger, brygger og andre tiltak som sakte men sikkert har stengt allmennheten ute fra strandsona. Pengesterke eiere er villig til å bruke store ressurser på å forsvare sine ulovligheter mot kommunenes saksbehandlere. Regjeringa vil i tiltaksplanen for Oslofjorden vurdere en ordning med juridisk bistand til kommunene. Den vurderinga bør være raskt gjort. Pengene må på plass i statsbudsjett 2022.

3. Arbeidet med å sikre friluftslivsområder, dvs kjøpe opp eller inngå langvarige bruksavtaler, må intensiveres. Det betyr at bevilgningene må økes. Videre må en vurdere om innretning på ordningen ivaretar utfordringene i områder som i stor grad er nedbygd.

De aller fleste og største friluftslivsområdene må ivaretas gjennom kommunenes arealplanlegging etter plan- og bygningsloven, og brukes etter allemannsretten hjemla i friluftsloven. Men noen ganger må områder, som er nedbygd, kjøpes tilbake til bruk for allmennheten. De viktigste og flotteste friluftsperlene trenger varig sikring mot omdisponering, noen steder er offentlig eierskap nødvendig fordi områdene skal tilrettelegges for friluftsliv og en del områder brukes så mye til friluftsliv at det er riktig med bruksavtale eller offentlig eierskap. I disse tilfellene er sikring det riktige og nødvendige virkemiddelet.

Sikring av friluftslivsområder har vært en bærebjelke i det statlige friluftslivsarbeidet fra 1958 med brei tverrpolitisk tilslutning. Da ordningen blei evaluert for få år siden, var det samstemt fra kommuner, friluftsråd og fylkeskommuner at den må videreføres. Totalt er det nå sikra 2.500 friluftslivsområder i regi av kommuner og interkommunale friluftsråd over hele landet i følge Miljødirktoratets miljøstatus. Flest områder er sikra i Agder med 646 områder, mens det i Viken er sikra 402 områder og i Vestfold og Telemark 358 områder. I Oslo bare 58 områder. De fleste sikra friluftslivsområdene er bade- og oppholdsområder langs kysten, men også parkeringsplasser til utfartsområder og grøntstruktur i byer og tettsteder sikres.

I 2020 blei det sikra 36 nye friluftslivsområder. De fleste interkommunale friluftsrådene er involvert i arbeidet med sikring av områder, og arbeida med nesten 100 ulike saker i 2020. Ni saker blei gjennomført av friluftsrådene i fjor - de fleste i form av langvarige avtaler, og ofte bidrar friluftsrådene i sikringssaker som kommunene sluttfører.

Bevilgningene på statsbudsjettet har i flere år vært på i størrelsesorden 30 millioner til sikring. Både innretning på ordningen og størrelsen på bevilgningen viser at den primært er tenkt for oppkjøp av ubebygde utmarkseiendommer. For å sikre tilgang til strandsona i nedbygde pressområder, trengs det bevilgninger i en anne størrelsesorden slik Rødt og Oslofjordens Friluftsråd tar til orde for. Regjeringa har lagt i skuffen et forslag fra Miljødirektoratet om å opprette et sikringsfond slik at en raskt kan handle når viktige strandeiendommer kommer på salg. Det forslaget bør tas opp av skuffen av den statsråden som får ansvar for friluftsliv etter valget. Den første rødgrønne regjeringa viste vei da den starta sitt virke med å kjøpe en strandeiendom på Bygdøy, for så å skille fra og selge den bebygde delen. Det er den type handlingsrom som må sikres for det offentlige, om vi skal vinne tilbake større del av strandsona for allmennheten. I FL er vi beredt til å ta vår del av oppgavene sammen med 28 friluftsråd over hele landet.

Det er ikke første sommer eller valgkamp at tilgang til strandsona settes på dagsorden. Når budsjettarbeidet tar til på hustrige høstdager, er det en stygg tendens til at fagre løfter om å styrke tilgangen til strandsona glemmes. Det trengs politikere på storting og i regjering med noe lengre hukommelse.